Mitt yrke som navneforsker

I går fikk Märtha Louise og Ari Behn sin tredje datter - Emma Tallulah. Nå har de for vane å være noe kreative i sine navnevalg, med henholdsvis Maud Angelica og Leah Isadora på de to første. Ok, Tallulah er ikke det mest kjente navnet vi vet om, men jeg sliter uansett med å ta denne artikkelen helt alvorlig.

Hvis det stemmer det som står der, at navneforskeren ved Universitetet i Bergen ikke hadde hørt om navnet tidligere - og det som ennå værre er: -det var en real nøtt for den drevne navneforskeren å finne betydningen på navnet.

Til det har jeg bare å si: Jeg brukte nøyaktig 1 til 2 minutter å finne følgende, følgende og følgende... Er jeg da kvalifisert som navneforsker? Er jeg mer dreven enn denne karen fra Universitetet i Bergen? Tydeligvis...

For meg virker denne stillingen noe overflødig...
(Alternativt så er denne artikkelen et journalist-makkverk - ref. mitt tidligere innlegg)

Forholdet mellom mann og kvinne - en teori om likestilling

Hvor likestilt er mann og kvinne? Ofte dreier diskusjonen seg om lønn, barnefordeling ved skilsmisse, arbeid i hjemmet osv. La oss se litt på dette før vi tar diskusjonen til et mer grunnleggende plan.

Følgende historisk statistikk (status) har vi fra Statistisk Sentralbyrå:

• Omtrent like mange kvinner og menn har høyere utdanning i dag. Likevel velger de fleste fremdeles tradisjonelt. Kvinner utdanner seg oftere innen omsorg og undervisning, menn innen teknikk og naturvitenskap.
• Fra midten av 1970-tallet og frem til i dag har kvinners yrkesaktivitet økt sterkt. I dag er nesten like mange kvinner som menn i jobb. Fremdeles finnes likevel typiske kvinne- og mannsyrker, og langt flere kvinner enn menn jobber deltid.
• Det blir stadig flere kvinnelige ledere,men bare 19 prosent av topplederne er kvinner. Størst andel kvinnelige ledere finner vi i mellomsjiktet, spesielt innen undervisnings- og omsorgssektoren.
• Kvinners månedslønn utgjorde i gjennomsnitt 84,3 prosent av menns i 2007. Forskjellen i lønn varierer betydelig fra en næring til en annen, mellom ulike utdanninger og aldersgrupper.
• Parallelt med økende utdanning og yrkesaktivitet fra midten av 1960-tallet, er kvinner stadig blitt eldre før de får barn. Siden 1986 og frem til i dag har gjennomsnittsalderen ved første fødsel økt fra 25 år til 28 år.
• Kvinner bruker mindre tid til husholdsarbeid i dag enn på begynnelsen av 1970-tallet, mens menn bruker mer tid. Kvinner bruker allikevel mer tid enn menn på husholdsarbeid.

Dette gir altså et kortfattet "oversiktsbilde" over hvor vi står i forhold til likestilling. Man ser altså en gradvis bedring i kvinners favør - takket være kvinnekamp over flere tiår.

Enkelte saker krever også tiltak for at man skal ha en bedring i mennenes favør. Dette gjelder særlig selvstendig opptjening av fødselspermisjon, ikke komme i bakleksa ved barnefordeling samt en mer lik håndtering av kjønn ved militærtjeneste.

Som nevnt, la oss ta diskusjonen til et mer grunnleggende plan. Hvorfor er det slik at kvinner fortsatt bruker mer tid til husholdsarbeid? Hvorfor velger menn og kvinner yrker så tradisjonelt? Hvorfor tjener ikke kvinner like godt som menn i år 2008? Hvorfor er det å være toppleder så mannsdominert? Hvorfor må ikke kvinner inn i militæret? Hvorfor er det mammaene som tar ut det meste av fødselspermisjonen?

Å gi enkle svar på dette er ikke lett, men kvinner og menn har ulike behov og ønsker. Noe av kjernen ligger kanskje i begrepene morsfølelse/kjærlighet og morsinstinkt. Dette er begreper som vanskelig lar seg forklare, men som gjør kvinner og menn nokså forskjellige. Ikke det at det ikke finnes noen farsfølelse/kjærlighet, men jeg tror kvinner opplever et svangerskap, et barns fødsel og de små barneår noe annerledes enn en mann...generelt sett. Jeg tror at kvinner er mer knyttet til barna følelsesmessig enn det menn er - eller ihvertfall knyttet følelsesmessig på et annet plan enn det menn er.

La oss gjøre et tanke-eksperiment. På generelt grunnlag, hvem takler best fravær av sine egne barn? Eller la oss ta det litt lenger. Hvilket kjønn takler dårligst en situasjon der partneren er den som ser mest til barna når de er små? Hvis mor er ute å jobber, kanskje pendler langt, og far er den som alltid henter barna i barnehage/skole, leker med de mest hver dag etter barnehagetid, er den som legger de oftest...hvordan vil en mor takle dette? Jeg tror noe av dette som er iboende hos oss danner grunnlaget for det kjønnsrolle-mønsteret vi har og de valg vi tar i jobbsammenheng.

At kvinner må gå ned i en deltidsstilling er ofte ikke et korrekt bilde. Det er klart at ofte så krever situasjonen med små barn at en av foreldrene går ned i stilling. Jeg tror at mor helst ser at de selv går ned i stilling, og at det ikke er slik at far er den som gjør dette - mens de selv står i full stilling. En ting er økonomien, en annen ting er denne morsfølelsen igjen. Jeg tror flertallet av kvinnene ser helst at det er mest riktig for familien at de selv går ned i stilling. At dette er det mest riktige objektivt sett er noe helt annet. Men her har trolig kvinner og menn ulikt behov og ønsker.

Resultatet av at det oftest er mor som jobber i redusert stilling, eller velger å ta en annen jobb i lokalmiljøet for å være nær barna, gir utslag på lønnstatistikker. En statistikk som ikke er til favør av kvinnen. Dette gir også utslag i at det blir færre toppledere som er kvinner, en type arbeid som medfører stort ansvar og mindre tilgjengelighet for familieliv. At en kvinne blir værende mest hjemme gir igjen utslag på hvem som tar lederrollen i hjemmet. Kvinner er også de beste organisatorene og står for familieplanlegging i større grad. Menn handler gjerne mer i nuet, da menn har generelt sett mindre behov for struktur. Menn liker å føle seg "fri" og ikke være bundet i armer og føtter...

Er menn mindre reflektert over sin egen situasjon enn kvinner? På ingen måte, men vi har ulike behov og ønsker. Derfor handler vi deretter. Det er ikke en regulert likestilling begge kjønn er ute etter - noe som er et kjønnsnøytralt samfunn. I slike tilfeller ville deling av fødselspermisjon vært en enkel sak, barnefordeling likeså, kvinner måtte også hatt obligatorisk førstegangstjeneste. Jeg tror også at de fleste pappaer ser helst at mamma bruker brorparten av fødselspermisjonen, kanskje ønsker pappaene også at mammaene får fordel av barnefordeling...

For å gjenta: -det er ikke en regulert likestilling vi søker etter. Det vi søker er rettigheter til å gjøre hva vi ønsker, som vi føler er best for oss selv, familien og våre barn.

Journalister til irritasjon

En journalist videreformidler, belyser og avdekker en verden vi lever i. Oppgavene innebærer i stor grad å sette seg inn i ny kunnskap, eller benytte kunnskapen som allerede er opparbeidet. Det som er spesielt med arbeidet journalister gjør, er at kompetansen blir så til de grader blottlagt.

Av og til går redaksjoner og journalister på limpinnen, som f.eks. da fotballspilleren Raymond Kvisvik lurte TV2, eller da man endelig kunne fortelle at man hadde funnet rosinen i pølsa. At journalister blir utsatt for narrestreker er ikke uvanlig og av og til skjer det at journalister blir lurt. Dette er til å leve med.

Det som derimot er mer irriterende er når journalister blottlegger sin manglende kompetanse fullstendig, eller ikke har forståelse for det man formidler. I slike saker blir lesere, eller seere, nærmest lurt.

En av de gjengående sakene jeg selv irriterer meg over er når journalister skal forklare ting rundt strøm, spenning, volt osv. Det har blitt en felles forståelse for at man får volt igjennom kroppen. Hvordan man skal få til dette vet jeg faktisk ikke... Denne artikkelen er en av mange hvor dette blir skrevet.

For at en journalist skal gjøre en god jobb så må man gjøre seg kjent med saken (1), sjekke opplysninger (2) og bruke sunn fornuft (3). Når da man skal skrive om Volt er, så må man først vite hva Volt er. La oss ta en kjapp innføring...

Volt er en måleenhet for elektrisk spenning. Symbolet er V. Volt er definert som det elektriske potensiale for en watt (måling av effekt - symbol W) over en leder med strøm på en Ampere (måling av elektrisk strøm, også kalt strømstyrke - symbol A). Eller sagt på en annen måte; Volt er en betegnelse på strømmens evne til å trenge gjennom noe.

Tror det har gått litt i ball her for journalistene. Manglende forståelse for forskjellen mellom spenning og strøm er absolutt tilstede. Likevel har det blitt en "norm" å benytte Volt i slike saker, og troen på at journalister endrer sin oppfatning i slike tilfeller er lav...

La oss ta et eksempel på noe annet. Nylig døde den kjente filmlegenden Paul Newman. I den forbindelse hadde en fremtredende nettavis lagt ut et bildearkiv av hans liv. Følgende er sakset fra dette bildearkivet:

Hvem er nå "Kerry Edwards"? Her viser journalisten total mangel på kunnskap. Det er helt ok at underholdnings-journalister ikke har fullstendig greie på utenriks og tidligere valgkamper i USA. Det kan vi ikke forlange. Men da er det også lurt å ikke skrive noe om det.
Denne "Kerry Edwards" er henholdsvis presidentkandidat John Kerry og visepresident-kandidat John Edwards fra forrige president-valgkamp. Det er nemlig helt vanlig at bannere fra valgkampen inkludere både president-kandidatens og visepresident-kandidatens etternavn...

Noen tanker rundt Stortingsvalget 2009...

Nå er det knapt et år til neste stortingsvalg og det er meget vanskelig å spå noe i den ene eller andre retning om hvordan dette vil gå. Men la oss gjøre et forsøk.

Den sittende regjering har et flertall i Stortinget bak seg i inneværende periode. Et slikt flertall i neste periode virker fjernt, noe meningsmålingene tyder på. Allikevel må den sittende regjering gå til valg med det samme alternativet; eneste utveien for å gjøre noe annet er hvis ett eller flere av regjeringspartiene velger å hoppe av.

Å drive en koalisjonsregjering er vanskelig. Interne konflikter vil oppstå, samtidig med at dette helst ikke skal offentliggjøres (siden en alltid sittende regjering må virke sterk utad). I tillegg så skal alle partiene i en regjering få gjennomslag for sin politikk. Man skal altså gjenkjenne alle partiers politikk. Det foregår altså en kontinuerlig intern drakamp om å få gjennomslag for sitt partis politikk.

SV og Sp er de minste partiene i dagens regjering, og meningsmålingene viser at det er i disse partiene hvor man har hatt størst slitasje av å sitte i regjering. Alle partiene har gått ned i målingene, men prosentvis så er det SV og Sp som har hatt det største tapet. Dermed virker en fortsatt flertallregjering nokså utopisk. Spørsmålet er da om de fortsatt vil holde sammen som en mindretallsregjering - noe som kan sette regjeringen på ytterligere prøve da de må samarbeide med borgelige partier for å få gjennomslag i Stortinget.

Hvilke andre alternativer har vi? Venstresiden beskylder de borgelige for ikke å samle seg og dermed gå til valg med ett alternativ. Jeg skjønner godt venstresidens ønske om å kjøre valgkamp mot en felles front. Nå ser det ikke ut til at de borgelige klarer å samle seg om en felles platform, dermed må dagens regjering drive valgkamp mot flere fronter - som i tillegg innebærer at man blir angrepet fra flere hold. En slik situasjon er ikke heldig for en regjering, da man tar med i i beregningen den slitasjen det er av å være i regjering.

For å se på de alternativene som er potensielle, er Høyre og Frp eller Høyre, KrF og Venstre de mest reelle. Høyre sitter med en nøkkelrolle, da en borgelig regjering uten dette partiet ikke lar seg realisere.

Av disse to borgelige alternativene, så vil ingen av de kunne danne en flertallsregjering. Noen målinger har vist at Høyre og Frp kan klare flertall alene, men disse to partiene appelerer stort sett til den samme velgergruppen, og de "stjeler" velgere fra hverandre.

Et siste alternativ er at vi også kan få en regjering der Ap sitter alene. Hvis det viser seg at SV og Sp blir mye redusert i forhold til dagens situasjon samtidig med at Ap har holdt stand, så er det lite sannsynlig at SV og Sp vil bli værende i regjering. SV og Sp vil da naturlig få mindre innflytelse enn i dagens regjering, noe som er vanskelig å forsvare for sine velgere. Man står også i fare for ytterligere slitasje. Sjansen er større for at man klarer å bygge seg opp når man står utenfor en regjering. En regjering hvor Ap sitter alene betinger også at de borgelige ikke har kommet til enighet om ny regjering. Dette alternativet er ikke så alltfor fjernt, da det virker som om Venste og KrF ikke støtter en regjering hvor Frp er med. Sp har også utspilt sin rolle for en periode som en del av et sentrumsalternativ.

Oppsummert så går det mot følgende alternativer:

1. Ap + SV + Sp (men som mindretallsregjering)
2. Ap
3. Høyre + KrF + Venstre
4. Høyre + Frp

Hvilket av disse alternativene som tar ansvaret for departementene etter valget i 2009 er vanskelig å forutse nå, men tror allikevel at vi står foran et regjeringsskifte - et borgelig sådan. Om det faller på Høyre og Frp eller Høyre, KrF og Venstre er umulig å si - det blir som å spille bingo. Paradoksalt tror jeg venstresiden ønsker å ha Frp i regjering, da de i nåværende situasjon (hvor de aldri har sittet i noen regjering) virker noe uangripelige. Dette har alltid Frp tatt fordeler av - og har dermed vokst i populæritet ved alltid å være i en slags opposisjon.

Joda, unntakene finnes!

"Livet er artigere for de som er glad i fotball" heter det i reklamen til Norsk Tipping som rullerer til stadig. Om det er helt riktig ordrett husker jeg ikke, men det går i den leia der.

Som Godset-supporter, med 1-9 i målforskjell på de to siste kampene, og Liverpool-supporter (som kun klarte begredelige 0-0 hjemme mot svake-svake Stoke) er det tidvis ukorrekte påstander i denne reklamen. Bare så det er sagt! :-)

Hvor naive er Politiet?

Skulle bestille pass rett før ferien, og turen gikk da til nærmeste pass-utstedelseskontor (les: Politiet). På passkontoret ble nødvendige skjema fylt ut, deretter ble passbilder tatt. Alt greit så langt...vel bortsett fra at det faktisk ikke alltid er så lett å få ei 3 år gammel jente til å sette seg inn i en slikt apparat alene. Og når du endelig har ufarliggjort dette apparatet, så skal du si at henne ikke må smile eller le, ei heller tulle. (Bildene skal tas etter gitte retningslinjer) Men alt dette er et annet kapittel.

Hanne Jorun (samboer - snart kone) hadde ikke med seg sitt forrige pass (som dels skyldes at vi fortsatt lever i et rot etter at vi flyttet til nytt hus). Dermed fikk henne beskjed om at passet ikke kunne leveres direkte til vår adresse, men sendes til vårt lensmannskontor. Der ville hun kunne hente passet mot å levere det gamle (når dette var funnet).

Å finne passet viste seg å være en smal sak. Etter et par uker ringte Hanne Jorun lensmannskontoret for å høre om de hadde mottatt passet. Der fikk hun beskjed om at det hadde de ikke. I mellomtiden hadde vi mottatt passene til våre barn - i posten. I hver sin konvolutt med et format helt identisk med passet og hvor returadresse var politidistriktets adresse.

Hanne Jorun ringte derfor opp til passkontoret for å høre om det kunne være noe forsinkelser. Beskjeden herfra var at dette passet var sendt ut samtidig med våre barn sine...

Situasjonen nå var altså at politiet (pass-kontoret) sa at dette var sendt ut for lenge siden, samtidig med at politiet (lensmannskontoret) sa at dette kunne de ikke se å ha mottatt. For da å spørre politiet om hva som kan ha skjedd er ikke så fjernt, noe vi gjorde. Svaret var enkelt å greit "Den må ha blitt rotet bort med posten". Det skal legges til at det er Posten politiet benytter til å sende slik post mellom sine egne kontorer - på lik linje som det var Posten som sendte passene til våre barn direkte til vår adresse.

Når vi meldte vår bekymring over at passet til Hanne Jorun hadde kommet på avveie, fikk vi som beroligende svar at det ikke var noe å bekymre seg over siden det så og si er umulig å benytte andres pass... Et slik svar er alt annet enn beroligende; for det første så har passet kommet på avveie, for det andre så forstår ikke politiet alvoret i en slik situasjon. Finnes det noe informasjon i et pass som man bør være varsomme med? Ja, f.eks. det personligste som finnes, hva personalia angår, nemlig personnummeret.

Norsk senter for informasjonssikring (Norsis), Datatilsynet og Politiet har inngått samarbeid for å kartlegge omfanget av ID-tyverier (les mer). I tillegg så kommer det stadig råd mot å sikre seg mot slike tyverier. Forbrukerrådet gir en anbefaling på hvordan man skal te seg i forhold til dette (les mer). Det hele blir litt tragi-komisk når politiet selv ikke feier for sin egen dør i slike saker, og har alvorlige rutinesvikt i en slik prosess. Det hele topper seg når de skylder på Posten.

Enhver idiot kan lett skjønne at det er nettopp pass som er innholdet i disse spesielle konvoluttene (som er tilsynelatende skreddersydd for dette). Når det står i klartekst at det er politiet som er avsender, så har den dummeste av alle idioter også skjønt det.

Hvorfor benytter politiet Posten til slikt? Hva slags post er det politiet benytter Posten til? Har de ingen rutiner for internsending av post? Selv om det er bekvemt at passet kommer direkte hjem i postkassa, så kan jeg gjerne ofre den servicen mot et personlig oppmøte hos politiet. En tjeneste man trenger hvert 10. år kan vi gjerne ofre mot litt sikkerhet.

Det eneste politiet kunne gjøre var å gi et skjema som Hanne Jorun måtte fylle ut, hvor hun erklærte pass som forsvunnet. Eller sagt på en bedre måte: Hanne Jorun måtte erklære at hun ikke skulle sitte med to pass. Hvilken trøst, eller mening, gir dette? Dette ansvaret ligger jo på Hanne Jorun alene. Det er ikke akkurat der problemet ligger. Personnummeret står fortsatt i det passet som ingen vet hvor er...