søndag 28. september 2008

Forholdet mellom mann og kvinne - en teori om likestilling

Hvor likestilt er mann og kvinne? Ofte dreier diskusjonen seg om lønn, barnefordeling ved skilsmisse, arbeid i hjemmet osv. La oss se litt på dette før vi tar diskusjonen til et mer grunnleggende plan.

Følgende historisk statistikk (status) har vi fra Statistisk Sentralbyrå:
  • Omtrent like mange kvinner og menn har høyere utdanning i dag. Likevel velger de fleste fremdeles tradisjonelt. Kvinner utdanner seg oftere innen omsorg og undervisning, menn innen teknikk og naturvitenskap.
  • Fra midten av 1970-tallet og frem til i dag har kvinners yrkesaktivitet økt sterkt. I dag er nesten like mange kvinner som menn i jobb. Fremdeles finnes likevel typiske kvinne- og mannsyrker, og langt flere kvinner enn menn jobber deltid.
  • Det blir stadig flere kvinnelige ledere,men bare 19 prosent av topplederne er kvinner. Størst andel kvinnelige ledere finner vi i mellomsjiktet, spesielt innen undervisnings- og omsorgssektoren.
  • Kvinners månedslønn utgjorde i gjennomsnitt 84,3 prosent av menns i 2007. Forskjellen i lønn varierer betydelig fra en næring til en annen, mellom ulike utdanninger og aldersgrupper.
  • Parallelt med økende utdanning og yrkesaktivitet fra midten av 1960-tallet, er kvinner stadig blitt eldre før de får barn. Siden 1986 og frem til i dag har gjennomsnittsalderen ved første fødsel økt fra 25 år til 28 år.
  • Kvinner bruker mindre tid til husholdsarbeid i dag enn på begynnelsen av 1970-tallet, mens menn bruker mer tid. Kvinner bruker allikevel mer tid enn menn på husholdsarbeid.

Dette gir altså et kortfattet "oversiktsbilde" over hvor vi står i forhold til likestilling. Man ser altså en gradvis bedring i kvinners favør - takket være kvinnekamp over flere tiår.

Enkelte saker krever også tiltak for at man skal ha en bedring i mennenes favør. Dette gjelder særlig selvstendig opptjening av fødselspermisjon, ikke komme i bakleksa ved barnefordeling samt en mer lik håndtering av kjønn ved militærtjeneste.

Som nevnt, la oss ta diskusjonen til et mer grunnleggende plan. Hvorfor er det slik at kvinner fortsatt bruker mer tid til husholdsarbeid? Hvorfor velger menn og kvinner yrker så tradisjonelt? Hvorfor tjener ikke kvinner like godt som menn i år 2008? Hvorfor er det å være toppleder så mannsdominert? Hvorfor må ikke kvinner inn i militæret? Hvorfor er det mammaene som tar ut det meste av fødselspermisjonen?

Å gi enkle svar på dette er ikke lett, men kvinner og menn har ulike behov og ønsker. Noe av kjernen ligger kanskje i begrepene morsfølelse/kjærlighet og morsinstinkt. Dette er begreper som vanskelig lar seg forklare, men som gjør kvinner og menn nokså forskjellige. Ikke det at det ikke finnes noen farsfølelse/kjærlighet, men jeg tror kvinner opplever et svangerskap, et barns fødsel og de små barneår noe annerledes enn en mann...generelt sett. Jeg tror at kvinner er mer knyttet til barna følelsesmessig enn det menn er - eller ihvertfall knyttet følelsesmessig på et annet plan enn det menn er.

La oss gjøre et tanke-eksperiment. På generelt grunnlag, hvem takler best fravær av sine egne barn? Eller la oss ta det litt lenger. Hvilket kjønn takler dårligst en situasjon der partneren er den som ser mest til barna når de er små? Hvis mor er ute å jobber, kanskje pendler langt, og far er den som alltid henter barna i barnehage/skole, leker med de mest hver dag etter barnehagetid, er den som legger de oftest...hvordan vil en mor takle dette? Jeg tror noe av dette som er iboende hos oss danner grunnlaget for det kjønnsrolle-mønsteret vi har og de valg vi tar i jobbsammenheng.

At kvinner gå ned i en deltidsstilling er ofte ikke et korrekt bilde. Det er klart at ofte så krever situasjonen med små barn at en av foreldrene går ned i stilling. Jeg tror at mor helst ser at de selv går ned i stilling, og at det ikke er slik at far er den som gjør dette - mens de selv står i full stilling. En ting er økonomien, en annen ting er denne morsfølelsen igjen. Jeg tror flertallet av kvinnene ser helst at det er mest riktig for familien at de selv går ned i stilling. At dette er det mest riktige objektivt sett er noe helt annet. Men her har trolig kvinner og menn ulikt behov og ønsker.

Resultatet av at det oftest er mor som jobber i redusert stilling, eller velger å ta en annen jobb i lokalmiljøet for å være nær barna, gir utslag på lønnstatistikker. En statistikk som ikke er til favør av kvinnen. Dette gir også utslag i at det blir færre toppledere som er kvinner, en type arbeid som medfører stort ansvar og mindre tilgjengelighet for familieliv. At en kvinne blir værende mest hjemme gir igjen utslag på hvem som tar lederrollen i hjemmet. Kvinner er også de beste organisatorene og står for familieplanlegging i større grad. Menn handler gjerne mer i nuet, da menn har generelt sett mindre behov for struktur. Menn liker å føle seg "fri" og ikke være bundet i armer og føtter...

Er menn mindre reflektert over sin egen situasjon enn kvinner? På ingen måte, men vi har ulike behov og ønsker. Derfor handler vi deretter. Det er ikke en regulert likestilling begge kjønn er ute etter - noe som er et kjønnsnøytralt samfunn. I slike tilfeller ville deling av fødselspermisjon vært en enkel sak, barnefordeling likeså, kvinner måtte også hatt obligatorisk førstegangstjeneste. Jeg tror også at de fleste pappaer ser helst at mamma bruker brorparten av fødselspermisjonen, kanskje ønsker pappaene også at mammaene får fordel av barnefordeling...

For å gjenta: -det er ikke en regulert likestilling vi søker etter. Det vi søker er rettigheter til å gjøre hva vi ønsker, som vi føler er best for oss selv, familien og våre barn.

1 kommentar:

Kristines verden sa...

Ja,sånn tror jeg det er! En forskjell- takk, det var et flott innlegg!